“Et glad hjerte gir god legedom, men en motløs ånd tar margen fra benene.”
ordsp 17,22
Hvordan ha et glad hjerte, en lykkelig sjel? Selv har jeg ofte bedrøvet meg
over meg selv, og verden omkring meg. Man har all grunn til å glede seg,
men kjenner på et sukk. En motløshet, som tapper deg for all energi og
krefter. Du kommer møte etter møte. Bønn etter bønn. Tomt. En motløs ånd.
Du kjenner kanskje til sangen: “Sjelen trenger til hvile”. En lengsel etter hvile.
“Jeg bringes til ro, ved enkelt å tro…”
Enkelt å tro? Det er ikke enkelt sier du. Kanskje i en tid da hjerte gledes. Men
ikke for den motløse. Da er det svært krevende å tro. Ofte er tro så enkelt at
det er krevende. Ja, kanskje umulig? Hvordan kan du finne hvile i en sådan
stund? Når livet herjer og verden raser omkring deg. Hvordan finne et lykkelig
hjerte i en sådan stund? Da vil jeg benytte meg av å sitere et stykke fra den
annerkjente sjelesørgeren Christian Scriver. Dette stykket kan du lese i hans
bok “Sjeleskatt”. Dette er en samtale mellom den ulykkelige og den lykkelige sjel.
“Jeg undrer meg over at du bestandig kan være glad. Jeg kan ikke rive meg
løs fra mitt tunge sinn. Og skulle jeg ikke sørge? Hva er jeg? Hva er mitt liv?
Hva er denne verden? Jeg er et syndig, elendig menneske. Jeg drages med
dette dødens legeme som synden bor i. Jeg ligger i en stadig strid med meg
selv. Mine tanker flagrer hit og dit. Jeg er redd for at jeg er en hykler. Jeg er
ikke fornøyd med min egen kristendom. Hvordan skal så Gud, rettferdig og
hellig som han er, kunne være fornøyd med den? Og livet er jo bare sorg og
møye. Ikke før en ulykke forbi, før en annen står for dør. Urettferdigheten tar
overhånd. Hvordan kan jeg være glad? Når vi så er kommet gjennom dette
bedrøvelige liv, så skal vi står for Guds domstol. Jeg kan ikke annet enn klage
og sukke og sørge”.
Dette var altså sukket fra den ulykkelige sjel. Merkelig hvor godt en bok som
er hundre og femti år gammel kan treffe livet til en kristen i dag. Vi har all
grunn til å sukke, klage og bekymre oss. Verdens utvikling, mitt indre hykleri,
lidelser, åndelig motstand, synden som henger så fast. Kjære leser du har all
grunn til å sukke. Du har all grunn til å være mismodig. Men samtidig ber jeg
deg om å løfte blikket mot det høye og det Gud har lovet i sitt ord. Les nøye
de velvalgte ordene fra den lykkelige sjel som forfatteren setter ord på.
“Ja, jeg forstår nok hvorfor du går med ditt tunge sinn og alle disse triste
tanker. Men du glemmer det som kan vekke glede hos en kristen. Er du da
ikke mer enn et elendig og syndig menneske? Er du ikke et gjenfødt Guds
barn, en Jesu Kristi eiendom og et tempel for Den Hellige Ånd? Bor bare
synden i deg? Bor ikke også Kristus ved troen i ditt hjerte? Er du ikke ved
dåpen inpodet i ham? Har du ikke Den Hellige Ånd som roper i ditt hjerte
“Abba, Far?” Det er bra at du kjenner at ditt hjerte er gjenstridig og falskt. Men
du eier da ved troen på din Frelser rettferdighet og salighet. Ånden strider mot
kjødet. Det forteller at din tro er sann. Du er ikke fornøyd med deg selv. Men
de som er de største syndere i sine egne øyne, er ofte det største helgener i
Guds øyne. “Din trengsel er kortvarig og lett og virker en fylde av herlighet i
overmål på overmål” Skulle du ikke rose deg av ditt kors? Verden er nok en
jammerdal; men vi skal da ikke bli der til evig tid. Vi er gjester og pilegrimmer
her. Gud verner om oss, den Herre Jesus er vår fører, Den Hellige Ånd vår
trøster, og de hellige engler våre reisefeller. Dag for dag kommer vi nærmere
målet, det himmelske Jerusalem. Satan og verden kan gjøre hva de vil. Ved
Guds nåde kommer vi frem til himmelen. Guds kirkes sørgelige kår går oss til
hjertet. Men det kan ikke forstyrre freden og gleden i vår sjel. For Guds faste
grunnvoll står og har dette segl: “Herren kjenner sine” Når vi dør, begynner
vi i virkeligheten å leve. Døden fører oss fra verden inn i himmelen, fra uro til
hvile, fra trengsel til glede, fra jammerdalen til frydessalen”.
Kjære sjel, løft ditt blikk mot det høye. La oss trøste oss til Herren. Han
kjenner sine, han kjenner deg! Hyrden vet om de smerter du bærer på. Han vil
lede deg, bære deg, trøste deg og bevare deg til evighet med ham. Til slutt
siterer jeg på ny sangen jeg startet med. Noen ganger er det krevende å tro
når motløsheten bor i ditt hjerte.
Det eneste håp som jeg eier,
det har jeg, o Jesus, i deg.
Jeg bringes til ro, ved enkelt å tro,
at du døde på korset for meg.
Reklamen sier: “Det enkle er ofte det beste” Jesu død var ikke enkel. Den
innebar smerte, lidelse, svik fra venner, angst og ikke minst; Han bar dine
synder framfor Hellige Gud. Ta tilflukt til han som kjenner all din smerte. Søk
trøst og hvile i vår gode trofaste Hyrde.
Ole Gunnar Hegle