Jeg er på møtereis. Har vært i Odda, Evanger og Lærdal. I kveld er jeg i Årdal.
Det er flotte kulturlandskap. Varm fønvind og høstfarger i fjellet.
Over alt er vi veldig velkomne. Men uten bilen ville det vært vanskelig å besøke disse stedene. Senga må vi ha med skal det bli møte.
Et sted møter jeg en ung mor. Hun kjenner at hun står så alene som kristen i bygda. Det er så vanskelig når de synger «Kua mi jeg takker deg» før maten, og det aldri får noen påminning om at det finnes en Gud. Hvor skal de få hjelp for troen? Vi var kun fire sammen på det møte, men det gjorde at samtalen kunne bli åpen. Hun takker så hjertelig for at vi kom.
Et annet sted kommer det en kvinne kjørende fra en annen bygd. Det er bare 84 km sa hun. Men hun ville på møte. «Har dere bønnemøter her», etterlyser hun. «Nei, men det er møte igjen her i november.» Hun får datoen. Jo, hun skal komme.
I Årdal får jeg tilgang på kyrkjelydshuset. Her er det fint å sitte. Så hører jeg noen vakre pianotoner fra etasjen ovenfor. Jeg går opp, og hilser på en ung kvinne som har innvandret til bygda. På gebrokken norsk hilser hun på meg. Så tar musikken over. Det språket er internasjonalt. Hun spiller noen vakre melodier for for meg, og jeg spiller litt Chopin for henne. De har et helt fantastisk Steinweg piano her. Så tar jeg fram fiolinen og vi spiller i lag. «Det er en samling nede snart», sier jeg. «Vi skal ha litt undervisning fra Bibelen, skal du bli med». Hun drar litt på det, men blir med i starten. Vi spiller litt av «konserten» for de som kommer på møtet, og så er det litt kaffe og sjokoladekake. Om hun ville være med i en bibelgruppe? Jo, hun skulle tenke på det.
Overalt er det en og annen sjel Herren betror oss. Kanskje var det disse jeg skulle komme for denne gang?
Ole Andreas Meling