Andakt av Ole Gunnar Hegle
«Dine øyne skal se Jerusalem som en trygg bolig, som et telt som ikke flyttes, hvor
teltpælene aldri rykkes opp og snorene aldri brister.»
Jesaja 33:20
Jerusalem var på Jesajas tid langt fra et trygt sted. Folket levde under trusselen fra den
store makten Assyria, og de hadde all grunn til å frykte.
Likevel har dette verset blitt noe mer for meg enn bare et vers som gir trøst i møte med
bekymring og nød. Det peker på noe mye dypere.
I 2. Kongebok 18 møter vi Assyrerkongen Sankerib, som forsøker å ta Jerusalem. Men han
bruker ikke bare makt og krig. Han forsøker også å påvirke folket gjennom ord og løfter.
Metoden ligner skremmende mye på djevelens listige angrep.
«Så sier kongen: La ikke Hiskia få narret dere! For han makter ikke å redde dere ut av min
hånd. […] Hør ikke på Hiskia! For så sier kongen i Assyria: Gjør fred med meg og kom ut til
meg, så skal enhver av dere få ete av sitt eget vintre og av sitt eget fikentre og drikke vannet
av sin egen brønn, […] til et land som ligner deres eget land.»
2. Kongebok 18:29–32
Sankerib sår tvil om Hiskia – den gode kongen som gjorde det som var rett i Herrens øyne.
Men han sår også tvil om Gud. Legg merke til to av ordene hans.
«Gjør fred med meg.»
«Jeg vil gi dere et land som ligner deres eget land.»
Sankerib lokker med trygghet, velstand og et godt liv. Slik kan også djevelen lokke oss:
«Gjør fred med meg.»
Gjør fred med verden. Gjør fred med synden.
«Jeg vil gi dere et land som ligner.»
Noe som ligner Guds løfter, men som ikke er Guds løfter.
Paulus skriver:
«De trakter bare etter jordiske ting. Men vi har vårt hjemland i himmelen.»
Filipperne 3:19–20
Lot flyttet teltet sitt
Vi ser noe lignende i historien om Abram og Lot. Da de skulle skille lag, fikk Lot velge først. Han løftet blikket og så den frodige Jordan-sletten. Den så god ut i hans øyne.
«Så valgte Lot for seg selv hele Jordan-sletten.» 1.Mosebok 13:11
Videre står det:
«Men Lot tok bolig i byene på sletten og han flyttet teltene sine så langt som til Sodoma.» 1.Mosebok 13:12
Legg merke til dette: Lot flyttet ikke rett til Sodoma. Det skjedde gradvis.
Først valgte han det som så godt ut. Så slo han opp teltene på sletten. Deretter flyttet han
dem nærmere Sodoma.
Slik kan det også skje med oss. Vi flytter ikke nødvendigvis direkte inn i synden. Vi flytter teltet litt etter litt.
Vi inngår fred med synden gradvis. Vi aksepterer litt mer av det vi tidligere reagerte på. Litt
styggere språk. Litt mer av det som kommer på TV-skjermen. En «hvit» løgn. Litt mer
baktalelse.
Sakte, men sikkert, flytter vi teltet. Det som en gang var utenkelig, kan etter hvert bli normalt. Det gjelder samfunnet rundt oss, men det gjelder også våre egne hjerter.
«Gjør fred med meg»
Har du gjort fred med synden?
Salme 1 sier:
«Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og
ikke sitter i spotteres sete.»
Salme 1:1
Legg merke til utviklingen:
Først vandrer man.
Så står man.
Til slutt sitter man.
Det begynner med at man går sammen med det ugudelige. Så stopper man opp. Til slutt
setter man seg til rette.
Søsken: La oss ikke gjøre fred med synden, verden eller djevelen.
La oss heller la Gud ransake oss. Hvor har vi begynt å flytte teltet? Hvor har vi inngått
kompromiss? Hvor har vi sluttet å holde fast ved Guds ord?
Men midt i dette alvoret kan vi trøste oss med ordene Jesaja profeterer:
«Dine øyne skal se Jerusalem som en trygg bolig, som et telt som ikke flyttes, hvor
teltpælene aldri rykkes opp og snorene aldri brister.»
Jesaja 33:20
Kanskje du kjenner deg igjen i Lot. Kanskje du stadig flytter teltet. Kanskje du opplever at du
ikke klarer å holde deg fast til Kristus slik du ønsker. Men vi har et hjemland i vente.
En trygg bolig hvor teltpælene aldri rykkes opp og snorene aldri brister.
Hvilken salig erfaring det skal bli!
Derfor, la oss klynge oss fast til Kristus – vår trygge ankergrunn.
For der vi svikter, sviktet ikke han.
Hans gjerning bristet ikke. Hans vandring flyttet seg ikke bort fra Guds vilje. Han holdt fast
helt til enden.
Derfor er det vår frelse å holde oss til ham. Ikke fordi vi alltid klarer å holde fast, men fordi
han holder fast på oss.
La oss klynge oss til Kristus mens vi vandrer her på jorden – og se fram mot den dagen hvor
teltpælene aldri skal rykkes opp og snorene aldri skal briste.
Ole Gunnar Hegle