Jeg er i Hurdal. Her går jeg forbi et dødt grantre. Treet har en stolt historie. For å minne turgåere på den, har de skrevet den ned og hengt den på treet. «Bare et grantre», er overskriften.
Vi kan lese at det har vært et særdeles stort og vakkert tre. Da de feiret 50 års freden, pyntet de det med flagg. Taterne har funnet ly under treet. Derfor ble det ofte kalt «Tater-grana». Grana har vært et kjært tre for folket i bygda, helt til de skulle bygge ny P-plass..
Da ble røttene skadet, og treet dødde i 2012, 115 år gammelt. «Ta vare på røttene!» står det som et visdomsord på plakaten.
Og det siste er det mye livsvisdom i! Det er også viktig for den som vil leve et sundt og slitesterkt kristenliv.
- Ta var på røttene!
Flytt ikke de gamle grensestenene! Sier Salomo.
Det er noen som sier: «Jeg holder meg bare til Bibelen». Det høres jo fromt ut. Bibelen er jo en kristens øverste autoritet, og det kan også høres litt Luthersk ut. Den har jo et slagord som sier: «Skriften alene». Men for mange betyr det at en vil tolke den slik en selv vil. Det er dypest sett uttrykk for et stort hovmod.
Bibelen kan forstås av hvem som helst med Guds Ånds åpenbaring, men ikke til fulle. Gud har ordnet det slik at ingen får tilstrekkelig lys i Skriften alene. Han har gjort oss avhengig av andre. Du trenger nådegaver og du trenger en forsamling. Og du trenger ikke minst de eldre sitt vitnesbyrd. De har levd lengst med Jesus, og har best kontakt med røttene.
Men vi trenger enda lenger røtter enn de eldste i forsamlingen. Hvor finner vi dem?
Vi finner dem i den åndelige litteraturen. Det er noen som særlig ble gitt et lys i Skriften, og har formidlet dette i andaktsbøker og oppbyggelige bøker.
I Norden har vi særlig C.O.Rosenius. Hans skrifter har blitt til avgjørende hjelp i snart 200 år. I Norge har vi andre hyrder som Ole Hallesby, Ludvig Hope, Jakob Traasdahl, Øivind Andersen, Carl F. Wisløff. Dette er de mest kjente, men det finnes også langt flere som må regnes som en del av røttene.
Vi har også en sangbok som ofte er det beste fra ulike vekkelsestider i vår historie. Her er det erfart kristendom, og mye sjelesorg. Nye sangforfattere må ikke miste kontakt med røttene, men bør ha disse som ideal.
Så er det alltid en fare for å gro fast i gamle tider. Her må vi finne en rett balanse. Hver generasjon må fødes på nytt. Det holder ikke å gjenta gamle tiders vitnesbyrd. Hver person må gjennomleve sin egen personlige vekkelse og omvendelse, om det skal bli sant og ekte. Og ditt vitnesbyrd er ikke sant fordi du gjentar fine ord og vendinger fra gammel tid, men fordi det er ditt vitnesbyrd.
Men om livet med Gud skal leves sunt og slitesterk, bør enhver søke å hente kraft i røttene!