Jeg er godt kjent med å kjøre på nye veger eller steder jeg ikke har vært
før. Ofte er møter på steder i landet jeg aldri har hørt om. Likevel finner
man fram til slutt. Det er jo litt mer flaut når møtet befinner seg innenfor
en halvtimes radius fra eget hus.
Møtet skulle være på Hellvik mellom
Brusand og Egersund. Bedehuset var ikke med registrert adresse og
forsøkte først å Ringe Ole Andreas. Jeg fulgte hans instrukser, og kom
fram til det jeg trodde skulle være riktig sted. Det viste seg å være en
nedlagt Joker Butikk. I det jeg skulle kjøre såg jeg to forbipasserende.
Spurte om vegen, og fikk forklart at det var bare steinkast unna. Han jeg
pratet med fortalte at han gjerne skulle være med men skulle i et annet
møte. Den andre stod og smilte.
Da jeg ankom Hellvik Bedehus, var det
stor velkomst med 4 smilende gjester. Her var det pyntet til konfirmasjon.
Bord og stoler var satt opp som en hesteskom og ballon pynt. Det ble
sendt ut meldinger om flere måtte komme. Da var vi bare fem sjeler. Vi
tok oss råd til å vente femten minutter ekstra. Der kom jammen meg
den smilende turgåeren jeg traff ved Joker butikken også.
For en Herlig gjeng. Fylt med latter, avslappet stemning. Jeg fikk ansvar
for å lede, tale, synge og spille til allsangen. Man må være litt fleksibel
som Sarepta predikant med andre ord, hehe.
Kveldens tekst var vel brukt i tidligere andakt. Likevel har den blitt et
behov og velsignelse i eget liv. Salme 73. Et sukk og klage over de
ugudeliges velstand. Det store alvoret i min preken “Hvordan det går til
slutt”. “hvordan går det med meg til slutt?” En preken som ransaker og
fordømmer de som ikke har søkt sin tilflukt til Kristus. Jesus skal si til
mange som tror de hører ham til: “Jeg kjenner dere ikke” det stilles et
åpent spørsmål “Hvordan vet jeg om Jesus kjenner meg igjen?» Jeg
fortsetter: “ Dette er noe av det mest alvorlige og viktigste spørsmål man
kan stille seg som en kristen” Talen var preget av en omvendelse.
Alvoret med Guds dom, og livet etter døden. En evighet i vente! Da betyr
livets hendelser, prestisjer og prestasjoner så lite. Annerkjennelse,
berømmelse, rikdom, titler. Blir ingenting. JA som Asaf beskriver: “En
drøm” “Skyggebilder” Livet på jord er bare en kort drøm sammenlignet
med evigheten. “Men jeg blir alltid hos deg[…] Når jeg bare har deg,
begjærer jeg ingenting på Jorden” Asaf har landet med en ny konklusjon,
Hvordan det går til slutt, er det avgjørende. Livets drøm og kortvarige
glede kan ikke sammenlignes med evigheten i vente. Må jeg alltid bli hos
Jesus som min gode hyrde. Blir jeg hos ham, så begjærer jeg ingenting
på jorden. For å ha ham som den gode hyrde, ja da mangler jeg
ingenting.
“For om mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og
min del for evig. […] Men for meg er det godt å holde meg nær til Gud,
jeg tar min tilflukt til Herren, Herren for å fortelle alle dine gjerninger”
Det er svaret på hvordan det går med hver enkelt til slutt. Ta sin tilflukt til
Herren og fortelle alle hans gjerninger. Ikke mine, men hans.
Etter møtet ble det mange fine tilbakemeldinger, spesielt på sang. En utrolig herlig gjeng, som var et
gjensidig ønske om å få komme tilbake.
Og fint var det å tenke på at en invitasjon blir tatt imot.
Takk Hellvik Bedehus for en rik
stund sammen!
Ole Gunnar Hegle