Det har vært en debatt i Dagen om det er rett å forkynne at vi skal gå «All in» for Jesus. Dette var slagordet for «the Send». Jeg vil ikke si noe om det arrangementet, men komme med noen betraktninger rundt uttrykket «All in» som muligens kan være oppklarende.
Det er alltid en viss fare med å bruke uttrykk som ikke står i Bibelen. Da kan en stå i fare for å tåkelegge og forvirre. Debatten rundt dette synes for meg som om den har gjort det.
Det kan bety å være mer frimodig i møte med verden, og ikke skamme seg av hvem en tror på. Det kan bety å være mer utholdende i bønn og bibellesning. Det kan være å være mer aktiv i menigheten. For noen betyr det også å reise ut som misjonær.
Slik sett kan den minne om god gammeldags kalls-forkynnelse. Men den kan også føre inn i en «gjør ditt beste»-kristendom.
Uttrykket «All in» handler om å satse alt en eier i pengespill. Det brukes til daglig også om den som går «all-in» for idretten, den er dedikert og gjør sitt beste. Den som går «all-in» i politikken, bruker mye tid og gjør sitt beste for å fremme den. Da satser enn gjerne ikke alt, men en gjør mye. En gjør sitt beste. Og slik blir det fort forstått i kristen sammenheng. «Gjør ditt beste». Men Bibelen anerkjenner aldri budet «gjør-ditt-beste». Den vil ha mer.
«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av all din sjel og av all din makt». Slik lyder budet. «All-inn» er mer enn å gjøre sitt beste, bli litt mer aktiv eller melde seg til tjeneste. Hvem våger å rekke opp hånden å si: Jeg går «all-inn» for Jesus etter dette budet? Selv den ivrigste av oss, må beskjemmet innrømme: Alt er så halvvegs! Min iver så blandet med selvhevdelse. Min bønn så ukonsentrert. Min Bibel-lesing så flyktig. Og hva med livet? Følelsene? Lystene? Kanskje du som meg er glad for at ikke alle ser alt.
Frelsen ligger i at Jesus gikk «all-in» for meg. Alt hans er mitt.
Dette blir vårt gjennom omvendelse og tro. Det er begrepene Bibelen bruker. Det blir ikke mitt ved å «gjøre mitt beste», eller ved å gå «all-in».
I omvendelsen er det en annen form for «all-in». Det er som Elias på Karmel forkynte. Folket haltet til begge sider. De trodde litt på Ba’al og litt på Herren. Det tar Elias kraftig oppgjør med.
Det finnes ikke middelveger til himmelen. Det finnes ikke en veg midt mellom den brede og den smale. En kan ikke både forsvare synden og få tilgivelse for synden. En kan ikke tro både på Allah og Gud samtidig. En kan ikke ha litt sannhet og litt løgn i sitt forhold til Gud. Og en kan ikke ha litt gjerninger og litt nåde. Omvendelse er ikke en forhandling med Gud, slik at han får bestemme litt og jeg får bestemme litt. Det er en kapitulasjon overfor Gud. Han er større enn meg. Hans bud er det som gjelder. Og i møte med den hellige Gud, trenger vi å frelses av ren nåde, for Jesu skyld. Sann omvendelse får sitt endemål i troen. Her kan den som vender om få hvile. Jesus døde for meg! Derfor får jeg være Guds barn.
Får vi gjennom omvendelse og tro komme til Jesus og motta hans frelse, vil det oppstå et ønske om å få vie sitt liv til Jesus. Det kommer en indre driv etter å følge ham, tjene ham og vitne om ham. Men ingen ærlig kristen våger å si at de går «all-in», i Bibelens betydning. Kjødet gjør at alt fortsatt blir så halvt og lunkent. Du blir aldri selvtilfreds. Slik blir du i tjenesten drevet til budskapet om Jesu «for oss». Det trenger du stadig å bli minnet på. Hans frelse blir også drivkraften og frimodigheten. Men du trenger også å vekkes opp av sløvhet og lunkenhet, med alvorlig forkynnelse til forsakelse og tjeneste.
Dersom «All-in» kun handler om å mobilisere viljen til mer iver i tjenesten, er jeg redd vi fører folk inn i en falsk «gjør-ditt-beste» kristendom. Om det kombineres med sterkt press og manipulasjon, vil det ikke være sann kristendom som kommer ut av det. Men om kallsforkynnelsen kan få leve parallelt med klar forkynnelse av lov- og evangelium kan den virke sunt og byggende.
Ole Andreas Meling