Predikant – emmisær – forkynner – ja, det er ikke godt å si hvilken tittel folk forstår best. Jeg var i Seimsfoss, og der fikk jeg besøk av en Dagen journalist. Da ble tittelen min diskutert. Han ville lage en reportasje fra reisen. Fire timer satt vi og pratet. Jeg fikk servert han og kona hans typisk predikantmiddag; spagetti og pølse – alt kokt i samme gryte. Så blir det spennende å lese reportasjen. Han tok iallefall enormt med bilder.
Videre reiste jeg gjennom Sogn og kom til Nordfjordeid. Her traff jeg på vårt nye tilskudd i forkynnerstaben, Torstein Landås.
Forkynner-yrket er ofte ensomt. Så gildt derfor å kunne være i lag på noen møter. Vi kjørte videre sammen til Ørsta. Her kom vi prat med en kar som kom ut av bedehuset sent på kvelden. Han hadde øvd til en konsert han skulle holde i Ørsta kirke i morgen klokken sju. Det var jo akkurat når vi skal ha møte på bedehuset, så da får vi ikke høre deg, sa jeg litt trist. Det skulle jeg gjerne hørt. Klassisk piano er noe jeg verdsetter høyt. Men kanskje du kan spille litt for oss nå? «Ja, det kan jeg». Og der klokken 2300 tok han hele konsertprogrammet for oss. Fint med en generalprøve med publikum, sa Eirik Stave. Det var navnet på pianisten. Bare merk navnet, for han kommer til å spille på de store scener. Det ble en magisk aften. Vi fikk også en fin prat om kristentro. Jo, den betyr mye for meg også, sier han.
Neste morgen fikk jeg servere Torstein skikkelig havregraut. Det er havregryn og vann, men med en stor smørklatt, blir det god smak av den også.
Og deretter en tur opp i heia. 400 høydemeter med 180 i puls. Jeg måtte jo holde følge med denne ungdommen! Fantastisk utsikt over Ørsta.
Så dyrebart å få disse møter, med samtale og bønn i lag. Sarepta har tre forkynnere under 30 år. Torstein er yngst. Vi håper at de får modnes og trives i dette helt spesielle yrket.
Ole Andreas