Empati handler om å se andres følelser. Det være seg redsel, frykt, sorg eller andre følelsesmessige tilstander. Det handler om en evne til å sette seg inn i den andres opplevelse av en situasjon. Da vil du også kunne gi en passende respons.
Vi har alle erfart hvor godt det er å bli møtt av en empatisk sykepleier. Det oppleves trygt og lindrende. Vi vet også hvor viktig det er med empati i ekteskapet. Maktmennesker kjennes ofte på mangel på empati. Du kan påføre den andre stor frykt, uten å ta hensyn til det. Ren ondskap blir det når en ser den andres frykt, og likevel bare fortsetter som før.
Barn trenger å bli møtt med empati. Enhver som har med barn å gjøre, vet hvor viktig det er lese barns følelser. De kan ikke alltid gi uttrykk for det med ord, men kroppsråket er ofte tydelig.
Jesus viste mange ganger stor empati. Han «fikk medynk» med henne, står det. Menneskers nød går inn på Jesus. Han ser den, han føler den og han gjør noe med den. Barmhjertighet kjennes på det. Det er å se nøden, men ikke bare det. Barmhjertighet kjennes på at den handler. Den setter seg selv til side for å hjelpe den som er i nød. Det er sann empati.
Hvordan kan så empati bli noe ondt og destruktivt?
Når empati hindrer oss i å være tro mot sannheten, blir empati et svik.
Når en lege ikke vil fortelle om en alvorlig sykdom han har oppdaget, av hensyn til de vonde følelsene det skaper, svikter han pasienten. Når en tannlege ikke vil bore vekk all tannråten av hensyn til smerten det volder pasienten, svikter han som tannlege.
I Guds rike går alltid kjærlighet og sannhet sammen. Når empatien blir så sterk, at du ikke vil være sann, blir den din fiende.
Når predikanten eller presten blir mest opptatt av å lindre folks følelser og å være terapeut på talerstolen, blir han ikke et sannhetens vitne. «Dette var hard tale», sa de til Jesus. De opplevde talen som smertefull og vond. Ikke alltid var Jesu tale hard, men når det trengtes, sa Jesus det som det var.
Vi kan bli så empatiske at vi ikke gjør det tydelig at det er to utganger av livet. Det er en evighet i himmelen, et evig liv. Og det er en evighet i fortapelse, beskrevet som en evig pine. Men vi skal løfte det fram med omsorg og forstand, ikke i hardhet eller for å få makt over folk. Slik sett er empatien også viktig når dette forkynnes.
Vi kan bli så empatiske at vi svikter Guds Ord i etisk veiledning. Vi synes synd på kvinner som ikke kan være hyrder. Vi synes synd på den ny-skilte som ikke kan få gifte seg igjen. Vi synes synd på samboeren som ikke kan få nattverd. Vi synes også synd på den homofile som må leve enslig og i kamp med sine følelser. Denne sterke empatien, gjør at vi viser dem en annen vei enn Skriften. Særlig sterkt blir dette når det kommer nær på en i livet, gjerne inn i de nærmeste familierelasjoner. Da kan empatien blir så sterk, at sannheten ofte må vike. Jo, visst skal vi veilede med forståelses og mildhet. Vi må forstå hvor krevende dette er for personen. Uten det vil vi ikke kunne være gode sjelesørgere. Men samtidig kan vi ikke svikte sannheten.
I slike situasjoner prøves vår tro. Tror vi at Guds bud er gode? Tror vi at Gud er god? Empatien ser veldig kort. Den ser etter hva som kan lindre følelsene her og nå. Hva vil være godt for deg nå? Guds bud ser lenger, for Gud ser lenger. De ser på hva som er godt for deg på lang sikt. Den ser også på hva som er godt for din familie, for din menighet og for land og folk.
Derfor må alltid kjærligheten pares med sannheten. Empatien skal vi ikke kvitte oss med, men kommer den i konflikten med sannheten, kommer den også i konflikt med kjærligheten. Når empatien slik får justeres og helliges av Guds Ord, blir empatien også den beste hjelper.
Ole Andreas Meling