Johannes Aarseth skriver i avisen Dagen at det en kortslutning å gjøre staten Israel til realisering av landløftene i Bibelen. Han mener det også er en farlig kortslutning, da et slik syn gjør oss blinde for Israels kritikkverdige oppførsel. Han kaller seg teologisk konservativ, og med det anerkjenner han at Bibelen er Guds Ord. Men han hopper like fullt bukk over ordlyden i bibelversene han siterer. Disse løftene er nemlig selve saken! Skal vi ta dem på alvor eller ikke?
Abraham fikk et tredobbelt løfte. Han skulle bli far til et stort folk, han skulle få et land og han skulle bli til velsignelse. Dette løftet har dobbel bunn. De gjelder et konkret land og et virkelig folk. Men det gjelder også som en åndelig sannhet. Det er et åndelig land, himmelen og et åndelig folk, Guds barn. Det følger en velsignelse med å anerkjenne Israel som Guds folk, men den himmelske velsignelse får vi i Kristus. Også jødene må frelses ved troen på Kristus, for å få del i det åndelige Israel.
Å argumentere for at tekstene skal forstås åndelig, er ikke et argument for at Israels landløfter ikke lenger gjelder. Løftene betyr nemlig begge deler på en gang.
Hvorfor er det viktig å holde fast på begge disse linjer, både at løftene skal forstås bokstavelig og åndelig? For slik forstår Bibelen selv saken. Slik tenkte de i GT og slik tenkte de i NT.
Det er ingen tvil om at Abraham skulle få et land. Kana’an var ikke et åndelig land, men et land der han kunne sette sine føtter. «For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og til din ætt for alle tider» (1. Mos 13,15). I 1. Mos 17,8 står det at det gis dem til «evig eiendom». NT opphever ikke landløftene, men legger vekten på den åndelige tolkningen. Vi ser at Abraham selv hadde forstått dette. Han tenkte på landet som både et konkret land på jorden og et åndelig i himmelen (Heb 11,16). Og han så fram til Jesu komme (Joh 8,56) i tillegg til at han håpet på at Isak skulle bli født.
Jødene trengte i NT å vekkes til erkjennelse av at det å tilhøre jødisk avstamming, ikke var nok til å bli frelst. Dette var ikke en ny erkjennelse i NT, men hadde altså vært en erkjennelse som også Abraham hadde. I GT frelses jødene ved omvendelse og tro på Jesus, akkurat som i NT. Forskjellene er bare at de tror på løftene som peker framover på korset, vi på løftene som peker bakover mot korset. De måtte frelses slik som Abraham, og ha Abrahams tro.
At NT understreker den åndelige tolkningen av løftene, tar ikke bort det faktum at Israel fortsatt er Guds utvalgte folk. «For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall», Rom 11,29. Dersom løftene til Israel «som en evig eiendom» likevel ikke skulle være evige, så gjør vi Gud til en løgner. Se også de sterke løftene i Jer 31,35-36!
Israel er Guds åpenbaringsfolk, og de fungerer som en illustrasjon for det «åndelige Israel». Vi lærer Gud å kjenne gjennom Israels folk. Som de blir forfulgt, vil vi bli forfulgt. Som Herren oppdrar dem, oppdrar han oss. Som han holder sine løfter for dem, holder han sine løfter for oss. Det får derfor alvorlige konsekvenser å si at Gud har forkastet Israel som sitt folk, for hvordan skal vi da våge å tro at han står ved løftene til oss?
Å forkaste Bibelens ord om at Israel skal både spres og samles helt konkret, er også å røve seg selv et vidunderlig vitnesbyrd om Guds makt og trofasthet som vi ser utspille seg for våre øyne.
At Israel ble spredt over jorden er en Guds inngripen, og sagt på forhånd. At de skulle ha det vanskelig blant hedningefolkene, likeså (5. Mos 28,63-66). Men han skulle bevare dem som et folk (Jer 30,11). Også det et mirakel. Og når tiden var inne, skulle han samle dem i sitt land igjen (Jes 11,12). Og da vil han verne dem fra alle fienders angrep (Sak 12,3). Alt dette ser vi skje i vår tid. Å ikke tro at dette er oppfyllelsen av løftene, er å lukke øynene for det åpenbare.
Så gjør ikke dette oss blinde for Israel feil og mangler. Men det hjelper oss til å elske dette folket. De er mange nok som hater dem og demoniserer dem. Frelsen kommer fra dette folk, og de er Guds øyensten. Og kjærligheten skjuler en mengde synder. Vi tar derfor ting opp i beste mening, og prøver å forstå deres handlinger utfra den vanskelige situasjonen de befinner seg i. Israel får så mye urettferdig og hatefull kritikk, at de trenger noen virkelige venner som også kan støtte dem og løfte fram det positive dette landet gjør.
Ole Andreas Meling