Dagen har en reportasje om presten Christer Hugo som offentlig tar avstand fra Bibelens Gud, men fortsetter like fullt som prest. Han har hatt en trosreise fra konservativ frikirke, med bokstavtro på Bibelen, til ren ateisme.
Det synes som argumentene for ateisme er tydelige og opplagte. Slik verden er, i all sin grusomhet, er slik en kunne forvente dersom det ikke var noen Gud til, sier Christer Hugo. Og så argumenterer han for at Bibelen beskriver en ond og tyrannisk Gud. Å forandre denne prest eller andre likesinnede, tror jeg ikke på. Men et av avsnittene som volder han vanskeligheter, kan kanskje være vanskelige for flere ærlig tvilende. Derfor noen ord om 1. Sam 15,3, som Christer Hugo bruker som eksempel på denne grusomme Gud.
«Gå nå av sted og slå Amalek. Slå med bann alt det han har. Spar ham ikke, men drep både mann og kvinne, både barn og diebarn, både okse og sau, både kamel og esel.»
Ja, det er forferdelig å lese. Saul utførte heller ikke oppdraget, og Samuel dømte ham for det. Men det er også forferdelig å lese om Noah og vannflommen eller Sodoma og Gomorra. Dommen rammet alle som bodde i byen, både barn og voksne. Og det er forferdelig å lese om dagen da Gud kommer igjen for å dømme levende og døde.
For det første. Gud kan vi ikke velge. Mennesket har en sterk tilbøyelighet til å forme Gud i sitt eget bilde. Det vil alltid bli en avgud, og den vil svike oss. En dag skal vi møte Gud slik han er, ikke den avgud vi lagde oss selv. Spørsmålet er: Tror vi på at Gud har åpenbart seg i Bibelen? Uten det, vil vi famle fullstendig i blinde.
For det andre. Gud forandrer seg ikke. Han er i går og i dag den samme. Det er den samme Gud vi møter i NT som i GT. Det er heller ingen motsetning mellom Gud og Jesus. Ingen taler så alvorlig om helvete og den evige pine som Jesus.
For det tredje. Guds vrede er virkelig. Når den rammer oss er det for sent å bli frelst. Det kommer en dag hvor alle skal dømmes. Og Guds dom gjelder alle, både kvinner og menn, unge og gamle. Da vil vi også forstå at dommen er rettferdig og rett.
For det fjerde. Gud er langmodig, og vil at alle skal bli frelst. Derfor venter han lenge før han dømmer. Amalek dømmes for noe som skjedde rundt 400 år tidligere. De hadde fått mange muligheter til å vende om. Det samme ser vi er årsaken til at Abraham ikke fikk landet med en gang. Han måtte vente i rundt 400 år før Israels folket fikk innta landet. Det skyldtes at innbyggerne der skulle gis tid til å omvende seg. Men når de hadde «fylt sine synders mål», gav han landet til Israel (1. Mos 15,16). Og store deler av folket måtte dø. Slik er han også tålmodig med oss. Han venter med å komme igjen, for han vil vi skal få tid til å vende om.
For det femte. Gud har gitt oss livet. Han holder det i sin hånd. Livet er i seg selv en gave vi ikke kan gjøre krav på å beholde. Når Gud sier at tiden er over, så er den over. Gud er god som gav oss livet, og ikke ondskapsfull når han tar det fra oss. Amalekittenes tid var nå over. Nådetiden var forbi, dommen stod for døren.
For det sjette. Gud dømmer hedningefolket etter hvordan de forholdt seg til Israel. Det er en klar grunn til dommen. Gud er ikke lunefull. Vi vet derfor også hvordan vi kan bli frelst fra dommen. Amalek hindret Israelsfolket på vandringen. «Jeg vil straffe Amalek for det han gjorde mot Israel.» Det er uhyggelig å tenke på Norges fiendtlige holdning til Israel. Gud dømmer et folk etter dets forhold til Guds folk, Israel. Men det er ikke den evige dom. Her går også en dypere linje. Israel er et bilde på Kristus. Og hvor et menneske skal tilbringe evigheten, avgjøres av ditt forhold til Kristus. Står du Kristus imot, står du imot han som kan berge deg fra dommen. Og ikke nok med det, du hindrer også Guds folk i å nå fram til det lovede land. Du holder deg selv borte, og du hindrer dem som vil nå fram.
Aldri ble Jesus så vred som når noen hindret et barn i å komme til ham. Eller når noen forfører en av mine minste, da var det bedre om en kvernstein var hengt om hans hals, sa Jesus. Når Jesus ble vred, så var det ikke fordi han har en hissig og lunefull natur, og det var slett ikke uttrykk for ondskap. Det var helt rettferdig, og ikke noe som stred mot hans kjærlighet. Kjærlighet og vrede henger sammen. Kjærligheten må bli vred når noen utfører slike ugjerninger. Er det ikke rett også av en far å bli vred om noen skader hans egne barn?
Gud har laget et tilfluktsted for oss, så vi ikke skal rammes av Guds vrede. Det kostet Gud dyrt. På korset ser vi Guds kjærlighet og vrede i skjønn forening. Da skulle det bare mangle at vi ikke søkte vår tilflukt hos Ham, mens vi enda har muligheten til det.
Ole Andreas Meling