Freden senker seg over deg straks du setter føttene på land. Å gå oppover bakkene her, se på gamle låvebygg og mosegrodde skifertak. Ned i bakken står en gammel rusten traktor. Den har stått slik i mange år. En kilometer oppover lia, er bedehuset. Det ble bygd i de harde 30-åra. Da hadde de råd til å bygge bedehus!
Jeg er på Varaldsøy, en ganske stor øy langt inne i Hardangerfjorden. Det minker på folk på øya, slik det gjør i store deler av bygde-Norge. Og befolkningen blir også eldre. Men et lite lyspunkt er det dog. Nå er barnehagen startet opp igjen. Grensen er tre barn. På Varaldsøy er det fire barn.
Jeg skal ha to møter her denne gang. Første kvelden kom det fire. Det var en kollisjon med en ordfører som ville ha et møte med pensjonistene her. Men de kunne rukket det, mente Gitle, vår trofaste kontaktperson her. Av de som kom, sa alle, unntatt en, at de ikke kunne komme i morgen. Men da kommer nok flere andre, mente de. Det kom to. Kontaktpersonen Gitle og en til. Vi hadde møte. Men de mismodige tankene kom. Hvorfor kommer det ikke flere? Nytter det?
Da måtte jeg tenke på kvinna som står i butikken. Hun begynner å kjenne meg igjen, og jeg får alltid kaffe og en god prat der. Hun visste om møtene. Det tror jeg alle på øya vet om, de var veldig godt gjort kjent. Plakatene vitnet og minnet dem om Gud. Jeg måtte også tenke på han jeg fikk stikke innom, og fikk en en så god prat med. Jeg hadde blitt kjent med ham på på en tidligere møteferd. Samtalen ble veldig fin. Vi snakket litt om øya og mye om troen. Selv bekjente han seg ikke som en troende. «Men så har Jesus gjort det så enkelt for oss, at hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst», sa jeg i det jeg gikk ut døra, og får et hjertelig takk for samtalen tilbake.
Jo, så var det viktig jeg dro hit også denne gang. Vi fikk bringe noen himmelske stråler i solnedgangen. «Takk for at du kom», sier Gitle og trykker meg hardt i handa.
