“Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som bor i dere og som er fra Gud?” (1. Kor 6,19)
Dette er et vers som mange kristne kjenner godt. For meg har det blitt en viktig del av troen å få se dypet i disse ordene. For en velsignelse det er å lese hvordan også David erfarte noe lignende – noe som fortsatt er høyst relevant for oss i dag.
“En sang ved festreisene. Herre, kom David i hu for all hans fornedring! Han sverget Herren en ed, han ga Jakobs Veldige et løfte: Jeg vil ikke gå inn i mitt hus, jeg vil ikke legge meg i min seng, jeg vil ikke unne mine øyne søvn eller la øyelokkene hvile, før jeg har funnet et sted for Herren, en bolig for Jakobs Veldige!” (Salme 132,1–5)
David uttrykker en sterk indre uro i møte med løftet han har gitt Gud. Han kan ikke tillate seg søvn eller hvile før han har funnet et sted for Herren – en bolig. For å forstå dette bedre, må vi se nærmere på hvilken ed David avla:
“Kongen bodde nå i sitt hus, og Herren hadde latt ham få ro for alle sine fiender rundt omkring. Da sa han til profeten Natan: Se, jeg bor i et hus av sedertre, mens Guds ark bor mellom telttepper. Natan sa til kongen: Gjør alt det du har i sinne! For Herren er med deg.” (2. Sam 7,1–3)
David ser at han selv lever i fred, i et praktfullt hus av sedertre. Men Gud – Israels Hellige og Allmektige – bor i et enkelt telt, under slitte og støvete tepper. Ikke særlig kongelig for en Gud som har gitt ham alt. Derfor vil David bygge noe større, bedre og mer storslått for Herren.
Ofte tenker jeg som David: Gud bor i mitt hjerte – et syndig, ufullkomment og skittent hjerte. Burde Han ikke få et bedre sted å bo? Et renere, mer hellig hjerte? Han har jo gitt meg alt. Da er det lett å gjøre som Rosenius beskriver:
“På nåden i mitt hjerte en tid jeg støttet meg.”
Man kan bygge en falsk fred ved å prøve å rense seg selv, bli frommere og mer hellig – gjøre hjertet mer storslått for Gud. Eller følge den populære kulturen i kristendommen “Gå all inn for Jesus” Men legg merke til Guds svar til David:
“Skulle du bygge meg et hus til å bo i? Jeg har jo ikke bodd i hus helt fra den dagen jeg førte Israels barn opp fra Egypt og til denne dag, men jeg har vandret omkring i et telt, i et tabernakel. Har jeg vel, hvor jeg så har vandret med alle Israels barn, noen gang talt slik til en av Israels ledere som jeg satte til å vokte mitt folk: Hvorfor har dere ikke bygd meg et hus av sedertre?” (2. Sam 7,5–7)
“Skulle du bygge meg et hus å bo i?” spør Herren. Han har jo allerede bodd i ditt hjerte helt til nå. Har Han forlatt deg? Har Han klaget? Gud svarer selv: “Har jeg noen gang sagt: Hvorfor har dere ikke bygd meg et hus av sedertre?”
Guds konklusjon er klar: Han klager ikke der han bor. Aldri vil han gjøre det heller For Han ser ikke på det ytre. Han ser på én ting – sitt eget utvalg og sin egen beslutning. Dette blir tydelig i slutten av Salme 132:
“For Herren har utkåret Sion, han ville ha det til bolig: Dette er mitt hvilested for all tid. Her vil jeg bo, fordi jeg har lyst til det.” (Salme 132,13–14)
Han har valgt deg. Han har utvalgt ditt hjerte som sin bolig. Ikke fordi Han må, ikke fordi du er verdig eller fordi hjertet ditt er rent og prydelig – men fordi Han vil. Gud handler alltid annerledes enn vi tenker. Han sier:
“Dette er mitt hvilested for all tid. Her vil jeg bo, fordi jeg har lyst til det.”
Han har lyst til å bo i ditt syndige, ufullkomne hjerte. Han finner behag der. Kan du tro det? Jeg kan ikke fatte det – men jeg kan få hvile i at Han har sagt det.
Tenk, Jesus har sagt at hos meg vil Han bo, selv om jeg har intet fortjent. Mitt liv er elendig og liten min tro, men det Han har sagt, har Han ment.
— Ole Gunnar Hegle