Lørdag formiddagen ankom vi Bruflat menighetshus i Valdres, parkerte «huset» vårt og dro videre ca 1 time til Ryfoss bedehus. På dette gamle, staselig og rikt utsmykkede bedehuset skulle vi være med på møte kl 13. Her møtte det opp 7 personer, noen fra Valdres og noen fra «alle verdens kanter» Den pensjonerte misjonæren Anbjørn tok vel imot oss og innledet møtet med ord både på spansk, engelsk og norsk. Dette var til glede for det nygifte paret José fra Venezuela og Zelia fra Ghana/London, og også for undertegnede som bodde i Sør-Amerika som barn.
Forsamlingen var veldig takknemlige for å samles om Guds ord, og gav utrykk for at vi var hjertelig velkommen igjen, og gjerne for mer enn et møte.
Rundt matbordet ble det bl.a. fortalt om noen av de mørke kreftene som rådet der omkring. Behovet for evangeliets lys er stort også her.
Da José og Zelia til slutt spilte harpe og sang lovsang til Gud på hebraisk og spansk fikk vi et lite glimt av dette lyset. Må vi kristne be mye for vårt land; som vi synger i en sang «Kjære Jesus, la det skina over Norge» Bare Guds lys kan fortrenge mørket!
Vi måtte tilslutt ta farvel med våre venner på Ryfoss og haste videre til kveldsmøte på Bruflat.
Her kom det 10 stykker på lørdagskvelden, bl.a. to venner av oss som vi ikke hadde sett på ca.30 år. De hadde aldri vært på møte her før, men det blir antageligvis ikke siste gang.
Vi fikk høre om mye aktivitet på menighetshuset, både møter, bønnemøter og bibellesing. Ellers spurte vi litt om de kjente til kvinnen bak den kjente Valdresprofetien, som hadde bodd rett i nærheten. Og det var noen som husket henne, og fortalte at hun var ei veldig beskjeden og stille kvinne. En husket at han hadde solgt julehefter hjemme hos henne flere ganger, og hun kjøpte alltid flere, som hun delte ut til familien. En annen husket veldig godt når barnebarnet til «Valdreskvinnen» ble frelst akkurat her på menighetshuset, i ganske høy alder.
Måtte det skje igjen, at mennesker går over fra døden til livet, på Bruflat og mange andre steder i vårt land.
Det ble seine kvelden før de to reisende folkene kunne køye utenfor menighetshuset (heldigvis innendørs) trette, men veldig velsignet.
Turens siste møte var søndag formiddag på samme plass. Det kom 12 stykker, noen kjente og noen nye. Og det m jo nevnes at også her på Bruflat disket de opp med god mat på begge møtene.
Konklusjonen etter dette møtet, og alle møtene i Innlandet må bli «Herrens velsignelse gjør rik», og «uten ham kan vi ingenting gjøre»
Det har vært en veldig god erfaring å få være så lenge i et område og bli bedre kjent med brødre og søstre, og forholdene på stedet.
Vi er takknemlige til Gud og Sarepta som legger opp reiserutene.
Torhild S