I skrivende stund er jeg i Drangedal og har møteserie i området. Forrige uke fikk jeg være med på møter i Norheimsund. Her skulle jeg få bo hos ekteparet Augestad.
Første stopp var Børsheim bedehus. Her kunne man ikke la være å betrakte den nydelige utsikten mot innsjøen og de vakre fjellene. “O Store Gud når jeg i undring aner: Hva du har skapt i verden ved ditt ord.”
Ekteparet Augestad hadde ikke noen dårligere utsikt, ikke nok med det. Her fikk jeg en egen etasje for meg selv. 5 stjerners opphold. Med hjemmelagd brød, sveler og nydelig middag.
Neste stopp var Hatlestrand Kyrkje. En flott kirke, her var vi fem sjeler som ble samlet om Guds ord. Møtet etter var på bedehuset Vines. Her fikk jeg også hilse på Knut Dale som jeg skulle ta meg imot på fredagen ved Odda. Han brukte en viss anelse av ironi. Når han uttrykte sin fortvilelse over at jeg brukte bokmålsbibel i stedet for nynorsk. Her var det en frimodig og sprudlende sangenvangelist. Han fikk avslutte møtet med Sang. Han tok også frimodigheten til å vitne, noe som fikk fram et inspirerende perspektiv. Hvor mye bibelversene på bobilene til Sarepta kan bety. Hans inngang til å bli frelst var nettopp et bibelvers på en bil. Der stod det “Jesus er sannheten og livet”. For en flott påminnelse! Et bibelvers kan være nok til å kalle.
Kvelden etter dro vi til Gravdal, og ble invitert på kaffibesøk hos ekteparet Gravdal. Willhelm hadde skrevet flere melodier til Trygve Bjerkrheims tekster, og fikk ta med meg sanger og melodier med meg hjem. Det varmet et musikkers hjerte.
Siste møte skulle være på Odda bedehus. Et møte som skulle sette sterke inntrykk på meg. Jeg ble godt tatt imot av Knut Dale. Det satt et sukk når det var snakk om å begrense møtevirksomhet og i verste fall legge ned bedehuset. Dette møtet var det kun meg og Knut. To sjeler. Likevel, hvilken trygghet i verset “der to eller tre er samlet er jeg midt iblant dere.” Jeg reiste hjemover med blandede følelser. Mange inntrykk på fem dager. Dette er kjernen i hvorfor Sarepta driver arbeidet de gjør. Og hvorfor jeg ønsker å være med på dette prosjektet. Norge er en misjonsmark. Så må vi få gå i tro, og tenk at et bibelvers på bobilen kan være nok til å kalle sjeler.
Ole Gunnar Hegle