Dag Inge Ulstein nekter å fordømme Israel. Det har vekt voldsomme reaksjoner.
MDG sin representant, Arild Hermstad, hevdet: «Alle som er opptatt av nestekjærlighet og medmenneskelighet bør klare å ta tydelig avstand fra det regjeringen i Israel holder på med…»
Statsminister Støre kaller det et moralsk svik. Han sier det går personlig inn på ham.
Kommentator i Bergens Tidende tordner på samme vis: «At konservative kristne i Israel-debatten kaster selveste nestekjærligheten under bussen, burde være et stort moralsk dilemma for KrF.»
Vi finner den samme ordbruken rundt Pride. Det er de som er for Pride som er de moralske. De er de kjærlige, tolerante og varmhjertede.
Også i abort og aktiv dødshjelp-debatten brukes argument som gjør den liberale siden til den moralske. De er dem som har omsorg for mennesket, og ikke bare følger harde prinsipper fra en gammel bok. Å hjelpe til med selvmord, blir kalt barmhjertighetsdrap. Abort blir kalt å vise forståelse for en kvinne i store vanskeligheter.
I klimadebatten hører vi samme type argumentasjon. «Dere har blod på hendene», sa Gretha Tunberg, når hun protesterer mot norsk oljeboring. Hun framstår som den moralske, ja, som den reneste vekkelsespredikanten.
Hvordan ble det sekulære Norge så moralsk? Nå er denne moralen som her forkynnes, ofte motsatt av kristen moral. Vi ser at ondt gjøres til godt, og godt gjøres til ondt. Men la det være i denne artikkelen, her ønsker vi å stanse litt for det faktum at argumentasjonen spiller på samvittighet og moral. Det handler om å være på den rette siden, på den siden de moralske står.
De har ikke inspirasjon fra evolusjonslæren. Der er det bare den sterkes rett som gjelder. Evolusjonslæren gir ikke fortrinn til de moralske. Ateismen er heller ikke kilde til noe forpliktende moral.
De har ikke hentet den fra relativismen. Den hevder at sannhet og moral er individuelt. Ingen relativist kan stå fram som en vekkelsespredikant og hevde det er en moral som gjelder for flere enn meg selv.
De har heller ikke hentet den fra materialismen. Argumentasjonen handler om nestekjærlighet, ikke om å vinne seg materielle verdier. Det er virkelig en ren moralsk argumentasjon vi hører. Den er nesten religiøs i sitt språkbruk.
Disse tre ideologier, evolusjon, relativisme og materialisme har kanskje formet Ola Normann aller mest. Hvorfor er vi likevel så opptatt av moral?
Har de så hentet den fra kristendommen? Det er jo underlig, da vi er på full fart bort fra bibelsk kristendom. Vi ser også at dagens moralisme frontkolliderer med mye av den moral som forkynnes i Bibelen.
Mon det ikke kommer fra noe Gud har skapt dypt inn i hvert eneste menneske. Vi er skapt i Guds bilde, og med det er vi skapt med en samvittighet. Denne kan ingen gudsfornektende ideologi utslette. Dyr har ikke samvittighet. De argumenterer ikke moralsk når de handler. De lever etter instinkt som overlevelse, trygghet, mat og formering. De har ingen samvittighetskvaler over noe som helst.
Alle mennesker har denne medfødte samvittighet. Dette er en uforklarlig instans i menneskets indre, som ikke kan oppdages i noe røntgenapparat. Den er der like fullt, og krever av oss at vi handler moralsk! Det er svært ubehagelig å plages av en ond samvittighet. Derfor argumenterer vi moralsk. Det gir en god følelse å være moralsk.
Det gir også en større mening til livet. Verken evolusjon eller ateisme kan gi svar på meningen med livet. Mennesket har et dypt behov for å kjenne mening med livet. Å kjempe for noe som oppleves som moralsk, gir en slik større mening med livet. En får noe å kjempe for, som er større enn seg selv.
Dette bekrefter Paulus ord i Rom 2,13: «De viser med dette at lovens krav står skrevet i hjertet deres. Om det vitner også samvittigheten deres, når tankene deres anklager eller forsvarer dem».
Så kan dette likevel bli litt forvirrende for en kristen. Plutselig framstår klassiske kristne standpunkt som de umoralske. Vi har jo gjerne hatt et ønske om å vinne verden med vårt liv. De kristne har stått for nestekjærlighet og barmhjertighet. Plutselig blir vi som ikke vil fordømme Israel, ikke ønsker at homofile skal gifte seg i kirken, ikke vil tillate abort eller at syke personer skal få velge selvmord hvis de vil, vi blir de umoralske og hjerteløse.
Så vil vi som kristen hevde at moralen og dermed samvittigheten, trenger å justeres. Den trenger et fast punkt. Det har vi i Bibelen. Uten dette faste punkt, blir det hele svevende, og gjerne grunnet i egne følelser.
Bibelen forkynner en moral som er dypt nestekjærlig. Den kommer likevel til andre konklusjoner enn den sekulære verden. Guds bud tenker langsiktig og helhetlig. Moralen som følger hjertets innskytelser, tenker mer kortsiktig. Den lar seg også lett manipulere av løgner og halvsannheter i media. Den styres i stor grad av menneskets følelsesliv. Bibelen tenker på en helt annen måte langsiktig. Og den tenker større. Den tenker på hva som er best for dine barn, for familien og for land og folk.
Vi kan for eksempel tenke på abort spørsmålet. På kort sikt kan det være behagelig å avslutte et svangerskap, og det kan løse en del problemer her og nå. Men på lang sikt vil det kunne plage deg i din samvittighet hele livet. Og det er virkelig ikke best for fosteret som må dø. Det er heller ikke godt for land og folk at det ikke fødes nok barn. Det gjør også noe med hele vår verdsetting av et liv.
Kristne kjennes likevel ikke på at de er mer moralske enn andre folk. Kristendom handler ikke om en konkurranse om å være den mest moralske. Heller ikke i det at vi henter vår moral fra Bibelen, er det som definerer en kristen. Kristne kjennes på at de har møtt et bud fra en Gud som overgår alt et menneske evner å gjennomføre. Guds bud krever kjærlighet til Gud og nesten, og det av et helt hjerte. Den krever renhet i ord og tanker. Overfor disse bud, blir hvert menneske dypt umoralsk. Vi blir syndere som må frelses av ren nåde. Dette er vårt hovedbudskap til den moralske og egenrettferdige verden. Men den som får nåde hos Herren, får også tiltro til sin Gud i spørsmål som handler om moral.
Ole Andreas Meling