Det er ikke noe å klage på kontorlandskapet i Selje. Men optimismen er vel heller laber hos kontakten vår. Det er flere syke og noen er bortreist. Det kommer nok ikke mange. Hun visste om to til som kom. Ja, da blir vi fire totalt. Vi taler for dem som kommer, og gleder oss over det. Dessuten har jeg fått stått på Coop Extra med bilen store deler av dagen, og plakaten på bilen har minnet mange om møtene.
Så treffer jeg en ung kvinne med en liten jente. Hun spør om det er her det er møte. Yes, very welcome! Hun snakker litt engelsk. Jeg får vite navn og alder på jenta. Hun strekker to fingre i været. Ja, det er jo på norsk da sier jeg. Ja, men musikken er internasjonal, svarer hun. Det kommer også en mann inn døra. Også han fra Ukraina.
Vi synger noen sanger fra sangboka. Mor bruker en app som kan oversette sangene. Talen blir litt på engelsk og litt på norsk. Jeg synger også litt på begge språk. Fiolinen likte veslejenta godt. I talen prøver jeg å løfte fram hva sann kjærlighet er, ut fra 1. Kor 13. Når vi forstår kjærlighet feil, forstår vi både Gud og oss selv feil. Jesus er også eneste kilden til sann kjærlighet i våre liv.
Når møtet er slutt, får jeg en melding på mobilen til mannen. «Takk for en fantastisk kveld!» Også kvinnen takker så hjertelig, både for sang og tale.
Etterpå må jeg tenke litt over det. Hvor ofte skjer det at nordmenn søker et bedehus der de ikke kjenner noen! De som er vant med det, kan vel komme. Her kommer noen som overhode ikke er vant med det, men det er viktig for dem å komme. Dette skjer ikke bare på Selje, men flere steder jeg har besøkt. Mon krigen i Ukraina har skapt en åpenhet for Ordet som vi ikke har i Norge?
Til slutt spør mannen ved hjelp av en app. Når er neste møte? Det må han også få med seg.
OAM 140825