Av Ole Gunnar Hegle
Mandag – En ny gjeng samles
Hva kan man si etter en slik uke? Klisjé å si, kanskje, men ordene strekker ikke til. 27 unge voksne ankom leir på Centro Sarepta – noen som har vært her år etter år, andre for aller første gang. Noen kom allerede søndagen før leirstart, mens andre trillet inn på mandag og tirsdag.
Det som slår meg år etter år, er hvor raskt alle føler seg som en del av gjengen. Fellesskapet dannes på rekordtid. Og ja, det tok ikke lang tid før vi alle ble kjent med Jan Tores konkurranseinstinkt – enten det var dart, spikeball eller padle. Jeg må innrømme at jeg ikke var så mye bedre selv, og som god jærbu måtte jeg jekke ned nordlendingen litt…
Mandag kveld startet vi leiren med andakt av Marie Gudmestad. Temaet for hennes tre kvelder var Guds fulle rustning fra Efeserbrevet 6. Hun startet med sannhetens belte – om hvordan Jesus er veien, sannheten og livet. Det la en ro og forventning over gruppa, og nysgjerrigheten vokste for hva resten av uken ville bringe.
Tirsdag – Josef og Villajoyosa
Tirsdag morgen startet vi med bibeltime av Jan Tore Olsen. Stig Marius ledet trofast og støtt igjennom alle bibeltimene. Temaet var Josef – En vi trodde vi kjente godt. Likevel satt vi målløse bibeltime etter bibeltime, over hvor mye vi ikke hadde sett før. Hele Josefs liv peker mot Jesus, og Jan Tore sin formidling om Josef, ble som en dartpil kastet mot midten av målskiven.
Vi fikk høre om hatet fra brødrene hans – “aldri hadde Josef hørt et godt ord fra sine brødre.” Likevel elsket han dem. Slik Jesus elsker oss.
Utflukten denne dagen gikk til fargerike Villajoyosa. Der ble det spilt fotball og spikeball på stranda, mens andre ruslet rundt i de vakre gatene. Sol, fellesskap og glede.
På kveldsmøtet var det min tur til å ha andakt. Jeg talte fra Jesaja 55 om Livets brød. Jeg snakket om hvordan maten i verden ofte frister mer enn det Gud gir – akkurat som israelsfolket lengtet tilbake til kjøttgrytene og melonene i Egypt. Det ble en bønn om Gud måtte skape en ny hunger etter det levende brødet.
Onsdag – Soloppgang og vitnesbyrd
Tidlig onsdag morgen, før sola hadde stått opp, var det en gjeng (galne, spør du meg) som reiste kl. 05 for å bestige fjellet Puig Campana. Jeg valgte en mildere variant, og ble med til fyrtårnet i Albir kl. 07. Der fikk vi en uforglemmelig soloppgang mens vi vandret oppover. Jentene måtte stoppe hver 50. meter for å ta bilder – og med en så spektakulær utsikt, var det absolutt verdt det.
Etterpå dro vi til Benidorm for å besøke markedet og bade i sjøen. En avslappende og vakker dag.
Kveldsmøtet ble ledet av Marie igjen. Nå var temaet Guds ord og Guds løfter, og det fortsatte å bygge på rustningen fra Efeserbrevet. Guds ord som sverd, Guds løfter som beskyttelse.
Torsdag – GoKart og levende vann
Torsdag var en dag jeg hadde sett frem til lenge: GoKart! Nå skulle jeg slå bibeltimeholderen. Jeg hadde strategien klar – men gleden ble kortvarig. Vi snakker ikke mer om det…
På kveldsmøtet fortsatte jeg andaktsrekken fra Jesaja 55 – denne gang om Livets vann. Profeten Jeremia skriver nesten 100 år etter Jesaja og minner folket om hvordan de hadde vendt seg bort fra livets kilde for å hogge ut sine egne brønner – sprukne brønner som ikke holder vann.
Kom til Jesus, kilden med levende vann – uten betaling.
Etter møtet hadde vi vitnekveld. En kveld som skulle sette dype spor. Ungdommer stod frem, én etter én, og delte åpent fra livet sitt. Trossstyrkende å høre. Det som satt dypest spor var: Éi delte at hun nylig hadde tatt imot Jesus. Så kom en til. Og enda en. Tre unge mennesker, alle nye kristne, og alle hadde vært troende i mindre enn ett år. En hadde aldri vokst opp i kristen familie, og kristent miljø.
Jeg spurte en av dem, som ikke hadde vokst opp i en kristen familie: “Forstår du alt som blir sagt i bibeltimene og møtene?” Hennes svar var gripende: “Jeg forstår noe, og resten tror jeg Gud vil åpenbare etter hvert.” For en tillit. For et vitnesbyrd!
Fredag – Hvile og rustning
Fredag var fridag. Noen slappet av ved bassenget, andre tok turen til bruktbutikker og småturer. Kveldens møte var Maries siste andakt, med tema Rustningen i Jesus.
Vi ble minnet på sangbok nr. 49 – “Vi har, vi har, vi har”. En sang vi allerede hadde sunget to ganger tidligere i uka. Den passet perfekt som en rød tråd mellom Maries andakter, Jan Tores bibeltimer og mine andakter.
Kom til vannene (Jes 55,1). Gå til Josef (1 Mos 41,56). Gå til Jesus – for vi har alt i ham.
Lørdag – Det som renser
Lørdagen var preget av ro og fellesskap. På kveldsmøtet delte jeg siste andakt: Vannet som renser. Hovedkilden er Jesus, men det finnes mange små bekker og kilder i Bibelen som fører oss til ham. Vi tok utgangspunkt i Hosea 11, der Gud sier: “Hvordan skulle jeg kunne gi deg opp?” Han kunne ikke – og derfor ga han sin egen Sønn. Agape-kjærlighet i sin reneste form.
Etter møtet reiste vi til Altea for å avslutte uka sammen. Den siste kvelden med hele gjengen.
Vi kom til Centro Sarepta med lite kunnskap om hva som ventet. Men vi reiser hjem med en åndelig rikdom, med åpne samtaler, med fellesskap – og med en dypere hunger etter livets brød.
Takk!
Takk for at jeg fikk være med på denne reisen. Centro Sarepta er et sted jeg alltid drar fra med fred i hjertet. Det er noe unikt med det som skjer der – gang etter gang.
Guds fred, Ole Gunnar Hegle